Kort presentasjon av Cinnabar One

Handlingen starter i vårt ytre solsystem for omkring 725 000 år siden. Kapteinen på et fremmed dimensjonsfartøy på flukt bestemmer seg for å søke dekning på en planet i nærheten. Valget faller på Mars, og skipet finner et midlertidig skjulested i en grotte ved foten av en sovende vulkan.

På planeten Aldanrey i Barnards Star-systemet, 6 lysår fra vår sol, lever kalivenerne sine enkle liv i pakt med naturen og hverandre. Idyllen slår sprekker når det oppdages at en nært forestående kosmisk hendelse vil få katastrofale følger for livet på planeten.

En liten gruppe nekter å sitte stille og vente på sivilisasjonens undergang. Ledet av to unge pionerer gjør de desperate forsøk på å forhindre den varslede katastrofen.

Vårt solsystem, i nær fremtid.
Private aktører er i ferd med å etablere gruvedrift på Mars. Prosjektet er helt i startfasen da de ved en tilfeldighet oppdager vraket av et urgammelt, fremmed romskip. Parallelt med at forskere starter undersøkelser av vraket, uføres et hemmelig eksperiment på jorden. I et avansert laboratorium tilknyttet en forlatt del av forskningssenteret CERN, fødes en jente med 45% utenomjordisk DNA og en rekke spesielle egenskaper.

Samtidig finner en gruppe arkeologer noen gamle geiteskinnsruller i ruinene av et kloster i India. Inskripsjonen på rullene forteller om en ukjent sivilisasjon i nød, og budskapet tolkes som en desperat bønn om hjelp.

Etter hvert som disse hendelsene flettes sammen, starter en redningsaksjon uten sidestykke i vår galakses historie.
Og mens våre kjente fysiske lover tøyes til nye grenser, er tiden i ferd med å renne ut for Aldanrey.

Presentasjon pluss en utvidet smakebit på Nye Nova:
https://www.nyenova.no/cinnabar-one-roman-av-jan-erik-bergfjord-de-forste-kapitlene/

Presentasjon på NorgesIndieforfattersentrum: https://norgesindieforfattersentrum.no/forfatter/jan-erik-bergfjord/indieforfatter/

Wivildian sitter og lener seg til en stein mens hun stirrer ut over Den hvite sjøen langt der nede. Kabeliur går ned i horisonten og gir havet et gyllent skjær. Det ser så fredelig ut. Jo lenger hun oppholder seg i høyden, desto større pris setter hun på utsikten. Det er noe trygt med å være så distansert fra det hele. For selv om det ser harmonisk og rolig ut i verden der nede, vet de at situasjonen er en helt annen.
Siden måneforskyvningen ble oppdaget har vannstanden økt med nesten en hel kroppslengde. Stien som alltid har gått langs bredden ligger under vann, og flere landsbyer i Tømmertannkretsen har vært nødt til å flytte til høyere områder. I tillegg har ildåren som gir dem lys og varme kommet nærmere overflaten. Enkelte steder er bakken så varm at det er umulig å gå der. Trær og busker som vokste i nærheten av den er borte. Bare sand er tilbake. Og vind. Det blåser alltid nå. Vinden fra havet er verst.
Med den kommer en bitter lukt og et fint, hvitt støv som svir i øynene og klistrer seg til knurrhårene hvis de ikke dekkes til.
«Yttel, kom og sitt litt med meg, da!» roper hun.
«Jeg må sette på plass to krystaller først. Kommer straks», svarer han fra det nye betrakteriet. De har jobbet lenge med den nye stjernebetrakteren, og nå er den nesten ferdig. Den er satt sammen av to hule templumstammer av forskjellige tykkelser og én nåletrestamme, ikke ulik den Yttel brukte i den gamle månebetrakteren. Stjernebetrakteren måler over to teps i lengde, og er så stor at hvis den skal pekes i en ny retning, må den demonteres og settes sammen igjen. Yttel holder på å montere de siste av til sammen 116 krystallinser som kan brukes i den. Å bruke dem i forskjellige kombinasjoner gir Wivildian utallige muligheter til å studere tidligere usynlige objekter i stjernerommet.
«La dem ligge og kom nå!» svarer hun. «Det er så vakkert der nede.»
Yttel kommer løpende. Han setter seg bak henne og legger armene rundt henne.
«Det er vakkert her oppe også», sier han og borer snuten inn i nakkemanken hennes. Det kiler. Hun smiler og lener seg bakover mens hun utsondrer lykke og kjærlighet. Yttel nyter det. Det er ikke ofte han kjenner dusten hennes på den måten lenger. Ikke etter at vinden kom.
«Den er snart ferdig», sier han. «Men før vi tar den i bruk, må vi ned og avsonde. Det har gått lang tid. Vi bør gå om ikke så lenge.»
«Ja, men sitt her med meg litt, da. Se på horisonten med meg, og trekk pusten godt. Vinden er renere her oppe. Renere og stillere.»
«Ja, det er sant, men vi har en jobb å gjøre», svarer Yttel.